I tabellen nedenfor er det presentert nøkkelegenskaper for samtlige råoljer og kondensater for norsk sokkel som det foreligger forvitringsstudier for. Informasjon vises for sommer- og vinterforhold, og for tid inntil 120 timer etter utslipp til sjø, for fire ulike vindstyrker. Nøkkelegenskapene omfatter egnethet av oljeemulsjonen for kjemisk dispergering, eksplosjonsfare som følge av fordampning,  samt egnethet av ulike typer opptakere for mekanisk oppsamling.

Flammepunktet indikerer relativ flamme- og eksplosjonsfare for en olje. Flammepunktet er den laveste temperaturen hvor gassen av en olje kan bli antent av en gnist. Oljer har ulike flammepunkt, og flammepunktet må derfor fastsettes for hver enkelt olje.

Ved  «eksplosjonsfare på havoverflaten» er det forbundet brann/eksplosjonsfare å bevege seg med et fartøy i et oljesøl. Hvis oljens flammepunkt er nær, eller under, sjøtemperaturen, representerer oljen en eksplosjonsfare. Siden oljens flammepunkt vil stige kraftig kort tid etter et utslipp til sjø, vil det i praksis være en relativt kort fareperiode etter et utslipp av en råolje. Værsituasjonen har også stor innvirkning på dette og konsentrasjonen av antennbare gasser like over en fersk råolje vil være relativt høy i rolig vær (havblikk) og høy temperatur, mens det ved sterk vind vil skje en forholdsvis rask fortynning av de antennbare gassene.

«Eksplosjonsfare ved tanking» er når råoljen har flammepunkt under 60°C. For de fleste fartøy er det satt en grense for flammepunkt på 60°C for væsker som skal oppbevares på tanker om bord, men OR fartøyene som NOFO benytter har OilRec notasjon, det vil si at de er utstyrt slik at de også skal kunne ta ombord olje med flammepunkt under 60°C i tankene.

Nøkkelegenskaper merket med *(årstall) indikerer hvilket årstall OWM studien er gjort.